Hva
er pinse?
Ordet "pinse", er nytestamentlig og
kommer av gr. pentekoste (hemera), som betyr:
den femtiende (dag, nemlig: etter paske).
Uttrykket forekommer bare 3 ganger i N.T.
Pinsefesten har sin bakgrunn i G.T., der høytiden
går under forskjellige navn: ukenes
høytid (hag sabu'ot), 2. Mos. 34,22, kornhøstens
høytid (hag haqqasir), 23,16, og førstegrødens
dag (yom habbikkurim), 4. Mos. 28,26.
Benevnelsen «ukenes høytid» skriver seg fra
at den ble feiret syv uker etter påske, i måneden
siwan (mai - juni), 3. Mos. 23,15 fg.; 5. Mos.
16,9 f. Høytiden sto i forbindelse med innhøstningen,
derfor ble den også kalt «kornhøstens høytid».
Da skulle en bære fram førstegrøden i form
av to kaker (svingebrød) bakt av arets første
grøde, deravnavnet «førstegrødens dag».
Festen var en ren innhøstningsfest.
Foruten svingebrødene skulle det i denne høytid
også frembæres et ekstra brennoffer med tilhørende
mat- og drikkoffer, samt et syndoffer og et
takkoffer, 3. Mos. 23,16 fg.; 4. Mos. 28,27
fg. Samme dag skulle det holdes en hellig
sammenkomst og ikke utføres noe arbeid, 3.
Mos. 23,21; 4. Mos. 28,26.
Høytiden var en takkefest. En skulle vise sin
takknemlighet ved å bringe Gud gaver. Særlig
i Jubileerboken (fra ca. 130-120 f.Kr.) er det
tydelige forsøk pa å forbinde festen med
Israels historiske fortid, spesielt
fedrehistorien. Senere ble i rabbinismen
(e.Kr.) en særskilt takksigelse lest for
befrielsen fra Egypt og en for inntredelsen i
løfteslandet. Da jødene senere mistet sitt
land, ble høytiden feiret som en takkefest
for lovgivningen på Sinai. Slik blant jødene
også i dag.
Pinsefesten, som altså bare varte en dag, kom
hva deltakelse angar, ikke opp mot de to andre
store valfartsfestene i Israel, påskefesten
og løvsalsfesten, som begge varte en hel uke.
Dog strømmet mange til Jerusalem også i
pinsen, både fra landet og diasporaen, sml.
Apgj. 2,5 fg.
I Apostlenes Gjerninger, kap. 2, forteller
Lukas om den første kristne pinsefest. På
denne jødiske festdag ble Jesu løfte om den
Hellige Ånds komme oppfylt. Peter vil ha det
som skjer, forstått i lys av Joels profeti,
Joel 3,1 fg. (v. 16) og Jesu løfte Apgj. 1,8
(v. 33). Det er endetidens frelsestid, den
eskatologiske åndsutgytelse som bryter inn
som frukt av Jesu Kristi forløsningsverk
(forsoningen) i påsken. De underfulle
tildragelser som følger åndsutgytelsen, er
forutsagt hos profeten (v. 19). Jesus trer i
funksjon som åndsdøperen. Joh. 1,33 (sml.
Apgj. 2,33). Ånden gir fullmakt til
lovprisning av «Guds store gjerninger»
(messianske forløsningsverk), v. 11, og til
Kristus-forkynnelse, v. 14 fg. — Tungetalen
(glossolalien) har vært virkelige sprak
(dialektos) v. 4, sml. v. 6. Taleunderet viser
at det samtidig er universalkirkens fødselstime.
Folkelisten i v. 9-11 skal vise på den nye
menighets verdensomspennende karakter. De som
iler til, er representanter for sine folk og
folkegrupper.
Pinsedag blir tre tusen frelst, v. 41, hele
tildragelsen løper med hensikt over i
skildring av menighetslivet, v. 42-47. Alt det
etterfølgende viser Åndens liv i den
nyskapte menighet og den misjonerende
bevegelse som Ånden setter igang.
Pinsetalen er en kristosentrisk tale, v.
22-36, jfr. Joh. 16,7- 15. De som trodde
Kristi verk, døpes til Jesu navn (den kristne
dåp trer samme dag i funksjon jfr. Mat. 28,18
fg.) og får messiastidens to store
frelsesgaver: syndenes forlatelse og den
Hellige Ånds gave (v. 38). Ånden som både
gjenfødelsesprinsipp (som formidler av
umiddelbart gudssamfunn) og nådegaveutrustning
(som formidler av evner til å tjene Gud i
dette samfunn) er virksom fra pinsedag av. -
Åndens komme til jorden er en
frelseshistorisk engangstildragelse, like
eksklusiv som Jesu død og oppstandelse. Åndens
komme til den enkelte formidles objektivt ved
nademidlene og subjektivt ved troen.
Åndens alminnelige utgytelse i endetiden som
frukt av Messias' frelsesverk hører til det
sentrale i G.T.s løfter, Es. 44,3; 32,15;
Joel 3,1 fg.; Esek. 39,29; 36,27 o.fl.st.
Jesus er åndsdøperen, Mat . 3,11, som
oppfylte disse løfter, idet han over sin
forsoning åpnet adgangen til umiddelbart
gudssamfunn. Til Jesu løfter om Ånden, se
Joh. 7,37 fg.; 14,26; 15,26; 16,7; Luk. 24,49;
Apgj. 1,8. Se art.: Hellige Ånd.
Pinse i 1. Kor. 16,8 og Apgj.20,16 vil
rimeligvis si den jødiske pinsefest, da en
kristen pinsefeiring ennå neppe har begynt.
(Derimot synes ifølge 1. Kor. 5,6-8 en
kristen påskefest allerede å være et
faktum). Den nytestamentlige menighet kom
imidlertid etter hvert til å feire pinse i
takknemlighet for den Hellige Ånds komme.
I den eldste kirke ble med ordet pentekoste
betegnet hele den 50 dager lange gledestid som
begynte med nattverdgangen påskeaften.
(Vitnesbyrd om dette fra år ca. 150). I denne
tidsperiode, som ble ansett som en
sammenhengende festdag, jublet de troende over
at Jesus var oppstanden og ville skjenke sin
kirke Åndens gave. I denne tid fastet en ikke
og ba ikke knelende, men stående. Hele
menighetens blikk var i denne tid rettet
fremad. Katekumenene ble døpt. En ventet at
Herren, som i denne tid var fart opp til
himmelen, i denne tid også ville komme igjen
fra himmelen. Derfor var det en tid da de
kristne tillike særlig rettet sine tanker mot
oppstandelsen. Pentekoste-tiden ble forstatt
som forvarsel om himmelrikets gledes- og
fredstid. — Først senere fikk den siste
dag, den femtiende, selvstendig betydning.
Derved blir den, som i jødedommen og N.T.,
igjen forstatt som pinsefestens dag, nå som
minne om Åndens utgytelse og løst fra
sammenhengen med påsken.
Illustrert Bibelleksikon
|
|
Pinsen sto i sammenheng med innsamlingen av førstegrøden i Israel - her Ruth og Boas -
|
Ved universitetet i Oslo har det vært en øket interesse for Pinsebevegelsen de siste årene. Det
har bl.a. blitt holdt seminar i pentekostalisme (pinseteologi) på Teologisk fakultet og Menighetsfakultetet.
De som ønsker å vite mer om Pentekostalismen kan finne stoff på Wikipedia:
Pentecostalism (english)
Pentekostalisme (norsk)
Pentekostalism (svensk)
|
Trenger
pinsevenner teologi?
TRO. ETIKK.
EKSISTENS. Pinsebevegelsen har vært en misjons- og
bibelbevegelse. Vil den også bli en teologisk
bevegelse?
PERSPEKTIV
Terje Hegertun
Jeg er i Oslo
Spektrum under åpningsmøtet til Pinsevennenes
Verdenskonferanse i 1992. Ved siden av meg sitter en av
landets mest kjente teologer og forskere, Nils
Block-Hoell. Som redaktør av Korsets Seier har jeg
invitert ham til å kommentere det han ser og hører.
Det er gått 40 år siden han skrev sin doktoravhandling
om nettopp denne særegne planten i verdens kristenhet;
pinsebevegelsen. Block-Hoell er vel kjent med at de
tallene han hadde operert med i sin avhandling om
utbredelsen av pinsekristendom, ikke lenger stemte.
Rundt oss fylles Oslo Spektrum av pinsevenner fra mange
land i verden. Så inntar barna podiet; det synges og
danses og bes og forkynnes. Block-Hoell er tydelig
beveget av det han ser, selv om dette ikke er hans
uttrykk. Han nikker gjenkjennende og gir sine
reflekterte kommentarer. Bl.a. sier han: «Pinsebevegelsen
ble født som en misjonsbevegelse. Det er dens største
ære og viktigste anliggende.»
Gjenopprettelse. Block-Hoell hadde rett. De første
misjonærene, Agnes Telle og Dagmar Engstrøm, var
allerede på vei til India da den første pinsemenighet
ble dannet i Skien i 1908. Dette sier samtidig noe om
pinsebevegelsens identitet. Oppdraget hadde hast. Nå
handlet det om å utføre det restaurasjonsoppdrag som
kirkene hadde sviktet i å gjøre; å gjenopprette det
nytestamentlige tros- og menighetsideal som var gått
tapt under det som ble forstått som den kirkelige
forfallshistorien. Dermed var det naturlig at det
nettopp var misjonærer og evangelister som ble sendt
ut, ikke pastorer og fagteologer. Og da T. B. Barratt
ble bedt om å returnere sine metodistiske diakon- og
eldsteordinasjonspapirer, var det klart at den nye
vekkelsen måtte stå på egne ben og selv definere sin
egen teologi. Hvilken teologi er det så vi snakker om?
I hvilken grad reflekteres det teologisk i
pinsebevegelsen, nasjonalt og internasjonalt?
En bibelbevegelse. Historisk betraktet har
pinsebevegelsen vært en bibelbevegelse. I Norge har den
fostret mange solide bibellærere som i praksis var
teologer så god som noen. Og internasjonalt har det i
en rekke land vært en selvfølge å tilby formell
pentekostal- teologisk utdannelse. Selv vokste jeg opp
med den særegne og høyt verdsatte «bibeluke»-tradisjonen.
Fremdeles kan pinseteologi sies å være nokså
doktrinepreget; noe som har gjort at den ikke er blitt
tatt på alvor av dem som er vant til å forholde seg
til meterlange systematisk-teologiske dogmatikkverk. På
den annen side har det vært en bevisst linje fra
pinsebevegelsens side å befinne seg i et visst
opposisjonsforhold til en teologi som etter deres syn
har fostret for mange teoretikere og vært for ensidig
intellektuelt orientert. Ikke minst gjelder dette de
teologiske miljøene som man har forbundet med en
bibelkritisk tradisjon.
Dette er likevel ikke til hinder for at pinsekristne
selv mer og mer kommer til å jobbe systematisk og
grundig med sin egen teologi. Man innser at det skip som
søker vind i sine seil samtidig behøver en solid kjøl.
De siste 15-20 årene har derfor både teologer,
historikere, sosiologer og pedagoger innenfor såkalt «pentekostal
teologi» – ikke minst fra Asia – vært opptatt av
å formulere et teologisk språk som kan sette ord på
den spiritualitet og teologi som springer fram fra en
pinsekarismatisk kristendomsforståelse. Deres bidrag
har vært viktige; av flere grunner. Det har positivt
avdekket pinsebevegelsens røtter og identifisert
pinseteologi på en mer presis måte enn det som er
blitt gjort tidligere, og det blir jobbet med teologiske
temaer som ikke har vært gjenstand for seriøs
forskning før.
Drikk dypt av Ånden! I tillegg til misjonsdimensjonen,
som Block-Hoell var opptatt av, har pinsebevegelsens
viktigste teologiske bidrag etter min mening vært å
grave opp noen urkristne kilder som gjerne kan
formuleres i en enkel utfordring: Drikk dypt av Ånden!
Anerkjente forskere som Kärkkäinen, Land, Macchia,
Menzies, Ma, Horton, Gee og Hollenweger har forsøkt å
påvise at pentekostal kristendom er «spiritualitet som
teologi». Dette innebærer ikke en åndeliggjøring av
den teologiske refleksjonen, men en tyngdeforskyvning i
forholdet mellom de klassiske teologiske disiplinene.
Pinseteologi går i retning av å være en relasjonell
teologi, ut fra en forståelse at den grunnleggende
teologiske handling er bønn og gudsnærvær. I så måte
er den på linje med hva andre store teologer har ment.
Men den beveger seg noen skritt lenger i å lete etter
dynamiske og sunne forbindelseslinjer som kan binde
dogmatisk refleksjon og personlig erfaring sammen på måter
som kan forfriske teologien.
En ung teologi. Pentekostal teologi er fortsatt i sin
ungdomstid. Den er fremdeles opptatt av å gi faglig
begrunnelse for det som er denne teologis særskilte
anliggender, og i årene som kommer vil vi se verker som
setter pentekostal tro inn i en mer helhetlig
systematisk-teologisk ramme og som vil vise at den står
både i en felles tradisjon med andre kristne hovedstrømninger,
samtidig som den er i dialog med både seg selv og andre
trostradisjoner. Fordi den er nyskapende, vil den også
komme til å påvirke annen teologisk tenkning.
Pentekostal teologi vil formidle den store fortellingen
om at Gud utøser sin Ånd for å utruste sitt folk til
å utbre evangeliet. Den vil si noe om at spiritualitet
er en lidenskap for at Guds rike skal vokse. Et rike som
er en realitet ved Den Hellige Ånds nærvær i kirken;
uttrykt gjennom Åndens gaver og frukter, i forkynnelse,
dåp og nattverd, og i forbønn for syke. Den tror at
Gud svarer på de kristnes bønner og lar dem leve med
ham i både kraft og svakhet. Den framholder at Bibelen
er Guds inspirerte ord og autoritativ veiledning for det
kristne livet og den etiske dannelsen, og den vil alltid
være både Kristus-orientert og trinitarisk.
|
|
|
|