Takker så veldig for bladet BKI-Nytt, og håper jeg får det flere ganger, skal prøve å sende noen gaver når jeg får det til. Jeg ble også veldig glad og takket Herren for siden til BKI på nettet. Dette har jeg brent for lenge, og for meg er det et stort bønnesvar. Jeg vil fortelle litt om meg selv: 

Jeg bor på ei øy i Trøndelag som heter Frøya. Jeg har vært frelst siden jeg var 16 år. Mitt trosliv har vokst fram igjennom prøvelser, noe som har gitt meg en sterk ballast. Jeg har virkelig fått se og erfart at Herren står med i alle livets situasjoner, og har lært å kjenne Herren på en spesiell måte. Både jeg og min mann har opplevd store ting med Herren og brenner derfor også etter å bringe Hans store navn videre. I 1997, ble min mann alvorlig syk, han fikk beskjed om at han hadde langt framskridende nyrekreft, med spredning til begge lungene. Det eneste de kunne var å fjerne nyren. Noe annen behandling var ikke snakk om da det likevel ikke ville ha nyttet. Han fikk seks måneder igjen å leve, en tøff kamp begynte, men vi hadde begge fått løftene at han skulle bli bra. 

Jeg må innrømme at for meg var det at livet til min mann skulle henge i en usynlig makt jeg ikke kunne se eller høre ellet ta på - var skremmende, og spørsmålene dukket opp. Var Gud der? Og ville Han virkelig bry seg om oss? Jeg hadde jo hørt og lest om helbredelse og opplevd det selv, men da var det ikke livet det gjaldt. Jeg ropte til Gud at jeg ville ikke tvile, jeg var rett og slett livredd, men herren så til oss. Jeg fikk trøst og styrke, og fikk lære Gud å kjenne på en helt spesiell måte, og faktisk allerede fire måneder etterpå var spredningen på retur. Legene var spente, de hadde sett dette før, men da bare for at kreften like etter eksploderte. 

Men etter ytterlige to måneder var det kun skygger igjen på lungene, spenningen steg, legene begynte å undres, og da neste kontroll kom etter ytterlige to måneder var alt forsvunnet. Begge lungene om var sterkt angrepet var nå fri for kreft, og legene forsto ingenting. De kunne ikke gi noen forklaring til det som skjedde. Min mann proklamerte hvem som hadde gjort ham frisk. De kunne ikke motsi ham da de ikke selv hadde noen forklaring. Og i dag er han frisk og ikke noe spor etter å ha hatt kreft. Det eneste som er er at en nyre er bort, ellers er det intet som vises at han var døden nær. Reaksjonene har vært mange, noen priser Herren for det som har skjedd. Andre er skeptiske, men vi vet at Herren er mektig. Vi har også lært stor ydmykhet igjennom dette. 

En blir veldig liten, og en får se at Herrens nåde er ubegrenset. Min mann har fått nåde til å vitne om dette helt opp i fylkestinget. Så det er vel ikke rart at vi ønsker å være med å opphøye hans navn. Må Gud velsigne dere for det arbeidet dere gjør, og jeg vil være med dere i bønn. 

Kjærlig søster hilsen fra Dagny Løfall.